Nå er det er en stund siden jeg har nevnt mamma og hennes bortgang.  
Det kommer stadig kommentarer og mailer med gode ord og klemmer fra dere fantastiske lesere som lurer på hvordan det går og ønsker å gi meg styrke. Hjertelig takk.
I dag er det nøyaktig åtte uker siden hjernesvulsten tok overhånd og mamma gikk bort.
Jeg tenkte å si noen ord om hvordan det står til den dag i dag.

Så, hvordan går det egentlig?
Ofte er det vanskelig å sette ord på følelser, noe jeg føler i denne situasjonen.
Jeg så lenge mørkt på fremtiden. Det var vanskelig å skulle tenke seg et liv uten mamma, hun jeg har levd og kjempet for i så mange år!
Det som best beskriver mitt følelsesregister for tiden, er opp og ned. Nå endelig mer opp enn ned.

Mamma er langt fra glemt. Noe hun ei heller aldri vil bli. Fortsatt forsøker jeg å ringe henne fra tid til annen – jeg har noe spennende å fortelle eller trenger noen gode råd. Idet jeg får svareren, går det opp for meg at det ikke er noen på den andre siden som vil ta telefonen.
Minnene er der, tårene er der, latteren er der, gleden er der og tomheten er der.  
En sarlig blanding av alt, godt som vondt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg savner henne så ufattelig mye og skulle gjort hva som helst for å gi henne en klem nå.
Å, ja, der triller det et par tårer ned kinnet mitt….

De siste to månedene har vært tøffe. Men også gode.
Selv om jeg savner mamma mer enn ord kan beskrive, er jeg ufattelig glad på hennes vegne. Jeg unner henne alt godt i denne verden.
Nå har jeg ro i sjelen og bekymrer meg ikke lenger.
Jeg vet at hun slipper smerte. Jeg vet at hun ikke lenger trenger å være redd. Jeg vet at hun slipper å kjempe mer. Jeg vet at hun endelig har det godt og får fred. Det fortjener hun.

For min del har de siste månedene ført til et nytt liv. Et liv hvor jeg er hovedpersonen.
Mamma har omtrent vært alt i livet mitt de siste tretten årene. Mamma ble nemlig syk allerede da jeg var elleve år gammel. Jeg har vært oppslukt i henne og hatt et intenst håp om at bare jeg gjorde nok, ville hun en dag bli frisk. Jeg har gitt og gjort absolutt alt jeg kunne, noe som den dag i dag er godt å ha med seg. Det gir meg en viss tilfredshet ved meg selv og en form for ro.
I dag har jeg ingen å kretse rundt, ingen å hjelpe. I dag står jeg selv der og skal ta fatt på mitt eget liv, ikke en annens.  
Det har til tider føltes veldig vanskelig å skulle prioritere meg selv, finne meg selv og nå være sjef i mitt eget liv.
Heldigvis har jeg en utrolig god venn som gir meg håp og som gjør at jeg ser lyst på fremtiden. Han får alltid frem smilet og klarer på magisk vis å bytte tårene mine over til smil. Det hjelper mye.

I dag sitter jeg her og kan endelig si at jeg gleder meg til fremtiden.
Det er tid for at jeg skal forme dagene og skrive min egen livshistorie.
Fremtiden er min – og den blir bra. Det er jeg sikker på!

Kristine ♥