365 DAGER MED SAVN

I dag er det ett år siden min fantastiske mamma gikk bort. Etter en lang og tøff kamp mot hjernesvulsten, sovnet hun stille inn på stuen hjemme med de hun var glad i rundt seg.
Jeg hadde et ekstremt godt og spesielt forhold til min mor, noe jeg har skrevet mer om her. Det har vært 365 dager med savn! Mange tøffe dager, mange vonde dager, mange gode dager og noen dager som har vært helt ok. 
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har måtte tatt mange tøffe tak, og at jeg fortsatt har en lang vei å gå.

For et år siden skrev jeg:
For å være helt ærlig, aner jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten mamma. Hun har alltid vært min livs store klippe. Hvem skal jeg nå ringe når jeg har noe gledefylt å fortelle? Hvor skal jeg gå når jeg er trist og trenger en klem?
Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten mamma! Nå har jeg en enormt stor mental jobb å gjøre. Akkurat nå ser jeg ingen løsninger eller lys i tunnelen, men jeg håper at det er noe som vil komme med tiden.
En dag av gangen.

Jeg har tatt en dag av gangen. Godtatt tårene når de har presset på. Forsøkt å gi meg selv rom til å føle på sorgen. Tatt meg tid til å kjenne på tomheten.
Likevel, 365 dager senere, er de vonde følelsene og sorgen like stor. Måten det knyter seg inni meg når noen nevner henne, sinne jeg føler når jeg tenker på at hun bare var førti ni år, hjelpeløsheten som fyller meg når jeg innser at min bestevenn er borte. Disse følelsene er like ekte og oppslukende i dag som den dagen hun trakk sitt siste pust. Hvorfor er det slik? Skal ikke tiden lege alle sår?

Det verste er at hun ikke er her for å støtte og trøste meg i savnet. Dette har vært den vanskeligste tiden i mitt liv. Mamma var og forble min beste venn, den eneste jeg stolte hundre prosent på og den eneste jeg kunne fortelle alt til. Jeg trenger henne. Jeg trenger hennes støtte. Hennes varme klemmer. Hennes gode ord. Nå som jeg trenger henne som mest, er hun ikke her! Isteden gir tomrommet meg en følelse av ensomhet. 

For all del. Jeg har en hel rekke dager som er gode. Faktisk har jeg det ganske så bra mye av tiden, men det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg blir fort sliten, blir fort lei meg, blir fort ukonsentrert og begynner lett å gråte.
Senest søndag da jeg var i Babyshower, presset plutselig tårene frem. Det passet jo så dårlig! Vi var her for å feire et liv som er blitt til, ikke sørge over et som er borte. Dessverre er det slik at noen ganger skal det ikke mer til enn at noe minner meg om mamma, så står tårekanalene på full guffe. 

Noen har beskrevet det å miste sin mor som den verste kjærlighetssorgen man kan føle. Det kan jeg si meg enig i.
Jeg valgte å ta hennes etternavn for å hedre henne. Jeg gikk fra Kristine Økern til å bli Kristine Aure. Hver dag følger mamma med meg og jeg forsøker så godt jeg kan å følge i hennes fantastiske og omsorgsfulle fotspor og å gjøre henne stolt. 

Presten i begravelsen til mamma, sa så vakkert til meg; Sorg er baksiden av kjærligheten. Har vi elsket, vil vi også alle sammen kjenne på sorgen en dag. Det er prisen du betaler for at du var så glad i din mor og at dere stod hverandre så nær.
Sorg er en naturlig reaksjon. Det finnes ingen fasit her. Vi mennesker er forskjellige og reagerer ulikt på sorg. Den tunge sorgperioden kan variere fra alt fra noen uker eller måneder, og for andre i flere år. Det milde savnet er trolig der for resten av livet. 

Jeg fortsetter å leve med mamma i tankene og holder en knapp på å leve hver dag og ta en dag av gangen. Stor mer enn det, kan jeg ikke forlange meg selv. 

Kristine ♥

29 kommentarer
    1. Jeg vet så alt for godt hvordan du har det. Jeg mistet søsteren min i juni 2014. Hun var min beste venn og omkom i en ulykke. Jeg fikk altså ingen forvarsel, plutselig var hun bare borte. Hun var den personen i verden som var mest lik meg, og etter at jeg mistet henne har det føltes ut som om ingen kom til å skjønne seg på meg igjen.
      Jeg føler akkurat som deg at sorgen og savnet ikke blir noe svakere, men jeg har også gode dager. Jeg tar meg selv likevel i å lure på om jeg noen gang vil komme til å glede meg over ting på samme måte igjen. Hun snakket alltid så mye om hvordan hun gledet seg til de store øyeblikkene i livet mitt ? min første seriøse kjæreste, russetiden min, vitnemålutdelingen min til våren (vgs.), når jeg ble ferdig lege (hun var mer sikker på at jeg skulle klare nettopp dette enn meg), bryllupet mitt, barna mine osv. Jeg har enda ikke kommet til noen av disse milepælene og lurer sånn på hvordan det vil bli uten henne. Jeg husker så godt hvor knust jeg var på bursdagen min i år. Nå var hun ikke lenger 5 år eldre enn meg, men bare 4. Hvordan skal det gå når jeg blir 23 og ikke hun?? Hva skjer når jeg flytter ut og til en annen by. Da må jeg jo på et eller annet tidspunkt fortelle folk at søsteren min er død. Det kommer jo til å bli et tema, når jeg sitter og gråter den 10. juni, og på bursdagen hennes den 1. desember, eller på min egen bursdag for den del?
      Jeg håper det går bra med deg mesteparten av tiden, Kristine. Klem.

    2. Kjære Kristine, jeg er ikke så ofte innom bloggverdenen lengre, men tenker på deg titt og ofte. JEg synes du virker så utrolig flink til å se fremover og kjenne lykken i hver dag til tross for at du har hatt et tøft år. Jeg beundrer deg så utrolig mye, det skal du vite! Sorgen vil nok alltid sitte der, men de gode minnene med mammaen din vil alltid være der med deg heldigvis. Det er fint og trist å tenke på at det er et privilegium å savne noen man elsker, men det er veldig veldig sant. Sender deg mange gode klemmer <3

    3. Henriette:
      Det er jeg lei for å høre Henriette. Det blir vel gradvis bedre med tiden, selv om savnet alltid vil være der. En dag av gangen 🙂

    4. Elize:
      Det var både trist og godt å lese. Alt jeg ønsker er å gjøre min mor stolt. Håper virkelig hun er det <3 Tusen takk Elize.

    5. Kristin H. G:
      Å, kjære deg Kristin. Uff, får nesten litt dårlig samvittighet her jeg sitter. Var ikke meningen å røre deg så mye.
      Håper virkelig at mammaen din kommer seg. Ta vare på hver dag og hvert øyeblikk du har med henne og andre du er glad i. Og ikke minst – ta vare på deg selv <3

    6. Jeg begynte å gråte… Og jeg sitter skolen… Dine ord traff og jeg tenker på alle jeg har mistet samt på min mamma og pappa, som jeg står veldig nær, hva som kommer til å skje eller hvordan jeg reagerer når de dør, mamma som for tiden er ganske syk… Mitt hjerte bristet og jeg syns du er brutalt ærlig på sorg og savn. Du er den fineste og flotteste bloggeren jeg vet om. Du vippet meg av pinnen i dag, men du fikk meg til å se hva som er viktig her i livet. Takk og lykke til<3

    7. Så sterkt å lese… Føler veldig med deg, det kan ikkje vere lett nei.
      Sender deg mange gode klemmar, og takkar deg for at du er så ærleg og deler dine følelsar! Det trur eg vil hjelpe andre i samme situasjon masse. <3

    8. Jeg ville bre sende deg en klem og si at du er et menneske enhver mor hadde vært stolt av. JEg synes du er modig og jeg synes du skriver vakkert. La tårene komme når de kommer og gi deg selv lov til å sørge. <3 JEg ønsker deg alt godt virkelig og jeg håper du kan klare å finne litt glede innimellom ensomheten<3

    9. Jeg mistet min mor da jeg var 12. Sorgen og savnet er der fortsatt, men på en annen måte enn det var de første årene. Ikke like voldsomt kanskje? Jeg får fortsatt tårer i øyene om noen snakker om henne, men jeg brister ikke lenger i gråt av “ingenting”. Jeg syns det presten sa til deg var ganske fint og sant:)

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg