I går rundt klokken ett, tok min kjære mamma sitt siste pust.
Hun er gått bort. Nå er hun er død.
Himmelen fått en ny og vakker engel ♥
Som jeg fortalte på torsdag morgen, gikk mamma i koma på tirsdag.
Torsdag formiddag våknet hun utrolig nok opp igjen.
Mamma har alltid vært en usedvanlig sterk dame, en real fighter, og det har hun nok engang vis de siste dagene.
Siden denne dagen har hun vært våken. Hun har riktignok ikke kunne beveget noe annet enn øynene, men det virker som hun har vært klar. Mamma har fulgt oss intenst med øynene og om vi var flere rundt henne, skiftet hun mellom hvem hun så på.
Mammas ønske var å kunne få være hjemme med sine nære til siste stund. Og det fikk hun.
Hun hadde en sykeseng hvor hun lå hjemme i sin egen stue. Der var det noen å passet på henne døgnet rundt. Det at hun hadde oss nær, hørte og så oss, tror jeg var godt for henne. Hun trakk på smilebåndet når lillebror fikk et godt latteranfall. Hun gryntet når jeg sa jeg var glad i henne. Og gjorde noen små svelg om vi gav henne en liten dæsj kaffe.
I går var det tydelig at noe ikke stemte.
Jeg var nattevakt denne natten. Timene fra halv fem på natten og frem til klokken ett, føltes som en evighet!
Hun begynte å puste veldig raskt og overfladisk, og var tom i blikket.
Rett over klokken ett tok hun et par tunge pust. Så var det hele over.
Det var i grunn nok så fredelig og hun hadde hele familien rundt seg når det skjedde.
Det føles forferdelig urettferdig at hun bare fikk førtini år på denne jord.
Likevel er jeg enormt takknemlig for at jeg har hatt henne som min beste venn og største støtte i alle mine år. Jeg har hatt et enormt godt forhold til min kjære mamma.
Uansett hvor hun er i dette univers, vil jeg alltid være endeløst glad i henne og som alltid ha henne med meg i mitt hjerte.
Selv om vi det siste året har vist at mamma kom til å dø, kom det likevel som et stort sjokk da hun tok sitt siste åndedrag. Jeg er så ubeskrivelig glad i henne og har håpet på et mirakel til siste stund. Selv om jeg viste det gikk mot slutten, har jeg aldri villet innrømme dette ovenfor meg selv.
Fortsatt tror jeg ikke det hele har gått opp for meg. Da jeg stod opp i morges, forventet jeg at hun skulle ligge på stuen.
Jeg tror det kommer til å ta noen uker før jeg faktisk virkelig innser at mamma er borte for godt og at jeg aldri får sett henne igjen. Denne tanken er såpass smertefull at jeg ikke er klar. Jeg klarer rett og slett ikke tenke det enda.
For å være helt ærlig, aner jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten mamma. Hun har alltid vært min livs store klippe. Hvem skal jeg nå ringe når jeg har noe gledefylt å fortelle? Hvor skal jeg gå når jeg er trist og trenger en klem?
Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten mamma!
Nå har jeg en enormt stor mental jobb å gjøre. Akkurat nå ser jeg ingen løsninger eller lys i tunnelen, men jeg håper at det er noe som vil komme med tiden.
En dag av gangen.
Kristine ♥
