I dag er det ett år siden min fantastiske mamma gikk bort. Etter en lang og tøff kamp mot hjernesvulsten, sovnet hun stille inn på stuen hjemme med de hun var glad i rundt seg.
Jeg hadde et ekstremt godt og spesielt forhold til min mor, noe jeg har skrevet mer om her. Det har vært 365 dager med savn! Mange tøffe dager, mange vonde dager, mange gode dager og noen dager som har vært helt ok.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har måtte tatt mange tøffe tak, og at jeg fortsatt har en lang vei å gå.
For å være helt ærlig, aner jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten mamma. Hun har alltid vært min livs store klippe. Hvem skal jeg nå ringe når jeg har noe gledefylt å fortelle? Hvor skal jeg gå når jeg er trist og trenger en klem?
Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten mamma! Nå har jeg en enormt stor mental jobb å gjøre. Akkurat nå ser jeg ingen løsninger eller lys i tunnelen, men jeg håper at det er noe som vil komme med tiden.
En dag av gangen.
Jeg har tatt en dag av gangen. Godtatt tårene når de har presset på. Forsøkt å gi meg selv rom til å føle på sorgen. Tatt meg tid til å kjenne på tomheten.
Likevel, 365 dager senere, er de vonde følelsene og sorgen like stor. Måten det knyter seg inni meg når noen nevner henne, sinne jeg føler når jeg tenker på at hun bare var førti ni år, hjelpeløsheten som fyller meg når jeg innser at min bestevenn er borte. Disse følelsene er like ekte og oppslukende i dag som den dagen hun trakk sitt siste pust. Hvorfor er det slik? Skal ikke tiden lege alle sår?
Det verste er at hun ikke er her for å støtte og trøste meg i savnet. Dette har vært den vanskeligste tiden i mitt liv. Mamma var og forble min beste venn, den eneste jeg stolte hundre prosent på og den eneste jeg kunne fortelle alt til. Jeg trenger henne. Jeg trenger hennes støtte. Hennes varme klemmer. Hennes gode ord. Nå som jeg trenger henne som mest, er hun ikke her! Isteden gir tomrommet meg en følelse av ensomhet.
For all del. Jeg har en hel rekke dager som er gode. Faktisk har jeg det ganske så bra mye av tiden, men det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg blir fort sliten, blir fort lei meg, blir fort ukonsentrert og begynner lett å gråte.
Senest søndag da jeg var i Babyshower, presset plutselig tårene frem. Det passet jo så dårlig! Vi var her for å feire et liv som er blitt til, ikke sørge over et som er borte. Dessverre er det slik at noen ganger skal det ikke mer til enn at noe minner meg om mamma, så står tårekanalene på full guffe.
Jeg valgte å ta hennes etternavn for å hedre henne. Jeg gikk fra Kristine Økern til å bli Kristine Aure. Hver dag følger mamma med meg og jeg forsøker så godt jeg kan å følge i hennes fantastiske og omsorgsfulle fotspor og å gjøre henne stolt.
Presten i begravelsen til mamma, sa så vakkert til meg; Sorg er baksiden av kjærligheten. Har vi elsket, vil vi også alle sammen kjenne på sorgen en dag. Det er prisen du betaler for at du var så glad i din mor og at dere stod hverandre så nær.
Sorg er en naturlig reaksjon. Det finnes ingen fasit her. Vi mennesker er forskjellige og reagerer ulikt på sorg. Den tunge sorgperioden kan variere fra alt fra noen uker eller måneder, og for andre i flere år. Det milde savnet er trolig der for resten av livet.
Jeg fortsetter å leve med mamma i tankene og holder en knapp på å leve hver dag og ta en dag av gangen. Stor mer enn det, kan jeg ikke forlange meg selv.
Kristine ♥
