Ja, jeg vet det. Det er tidenes mest cheesy overskrift, og jeg lover at jeg aldri skal ha en slik oversikrift igjen. Men akkurat nå er det de ordene som går om igjen i hodet mitt ‘jeg har ikke kreft’.
Jeg er så enormt lettet og glad på en og samme tid. Selv om jeg har vært positiv, smilt og forsøkt å gjøre det beste ut av de siste ukene, skal jeg ikke lyve og si at de ikke har vært vanskelige. Jeg har nok grublet langt mer enn jeg har ville innrømme ovenfor meg selv eller andre. Tanken på hva disse kulene inne i magen min er og hvordan tiden fremover vil se ut, har tatt mye energi.
Men nå er altså svaret her og jeg har ikke kreft. Som nevnt tidligere, tok de biopsi av både væsken jeg hadde flytende i buken, nevrotisk vev som de fant og en uspesifisert kul, i tillegg til at de fjernet en hel lymfeknute. Alt dette ble sendt til videre analyse for å finne ut hva det var. I tillegg har jeg tatt en rekke undersøkelser, alt fra MR med kontrast til en rekke blodprøver og røntgen. I dag har fått svar på alt.
De har konkludert med at vevet / kulene er cyster. Årsaken til at jeg fikk akutt vondt i magen var at den ene cysten sprakk, noe som har ført til flytende væske i buken, og at denne cysten har dødd – altså blitt nekrotisk. Dette har igjen ført til infeksjon i buken og gjorde at jeg hadde så ekstremt vondt. Kroppen har nå håndtert dette på egenhånd og både infeksjonen og alt det nekrotiske vevet er borte.
Bare skikkelig lettet, glad og fornøyd! Jeg skal ikke opereres igjen og jeg regnes helt frisk så fort operasjonssårene gror. Det er en enormt lettelse. Jeg får ikke sagt det nok!
Nå er jeg sakte men sikkert mer meg selv, jeg kan gradvis løfte tyngre, og om en måneds tid er jeg trolig helt tilbake til normale Kristine og trenger ikke ta mye hensyn lenger. Det eneste jeg skal være forsiktig med i cirka 8 uker til, er ordentlig tunge løft. Så virkelig tunge knebøy og markløft skal jeg ikke gjøre med det første. Men nå kan jeg løfte omtrent opp til 10 kilo og disse vektene kan jeg også øke jevnlig. Juhu!
Dette har bare vært en liten bump i veien. Et lite fjell jeg har måtte bestige, men som jeg samtidig aldri ville vært foruten. Det har vært 2 enormt utfordrende og lærerike måneder, som jeg tror vil gjøre meg mye klokere, mer takknemlig og generelt til et bedre menneske.
Og dere. Tusen hjertelig takk for alle gode ord, hilsener og støtte underveis. Det har virkelig betydd mer enn dere aner. På tunge dager har jeg sittet og grått og lest mails og kommentarer, og det har gitt meg mye styrke, varme og kjærlighet. Tusen, tusen hjertelig takk. Dere er fantastiske ♥
Kristine ♥
